Den samlede mangelen på arbeidskraft har avtatt noe siden 2022. Analysene viser likevel at utfordringene fortsatt er betydelige, i flere sentrale yrker.
Størst mangel blant fagarbeidere og høyt utdannede
Data fra den årlige bedriftsundersøkelsen til NAV (Arbeids- og velferdsetaten) gir et ganske presist bilde av hvilken utdanningsbakgrunn arbeidsgivere etterspør når rekrutteringsforsøk ikke lykkes. Det er størst mangel på arbeidstakere med formell kompetanse:
- Ca 40 prosent av mangelen gjelder arbeidere med fag- og yrkesopplæring
- 6 prosent gjelder høyere yrkesfaglig utdanning
- 39 prosent gjelder yrker som krever høyere utdanning
- 13 prosent gjelder stillinger uten krav til formell utdanning eller med grunnskole som høyeste nivå
Mangelen på arbeidstakere med doktorgradskompetanse utgjør under én prosent av totalen og gjelder hovedsakelig naturvitenskapelige og tekniske fag.
Helse, skole og håndverksfag peker seg ut
Blant yrker som krever fag- og yrkesopplæring, er det særlig mangel på:
- helsefagarbeidere
- elektrikere
- kokker
- sveisere
- anleggsmaskin- og industrimekanikere
For yrker som krever høyere utdanning, er det fortsatt særlig mangel på:
- sykepleiere og spesialsykepleiere
- legespesialister
- grunnskolelærere
Dette illustrerer hvor viktig både fag- og yrkesopplæring og høyere utdanning er for å dekke framtidens kompetansebehov.
Flere langsiktige drivkrefter virker samtidig
Rapporten peker på at mangel på arbeidskraft sjelden skyldes én enkelt faktor. Både konjunkturelle forhold og mer varige strukturelle endringer spiller inn.
Etter pandemien har mange land i OECD opplevd et stramt arbeidsmarked, med høy etterspørsel etter arbeidskraft kombinert med strukturelle endringer i økonomien.
Samtidig påvirkes arbeidsmarkedet av flere store samfunnstrender, blant annet:
- aldring av befolkningen
- digitalisering og teknologisk utvikling
- grønn omstilling
- geopolitisk usikkerhet
- økt bruk av kunstig intelligens
Når slike megatrender virker samtidig, kan de forsterke hverandre og bidra til økt mangel og kompetansemismatch i arbeidsmarkedet.
Aldrende befolkning øker behovet i helse- og omsorgssektoren
En av de viktigste driverne bak økt etterspørsel etter arbeidskraft er befolkningsutviklingen. En aldrende befolkning betyr økende behov for helse- og omsorgstjenester, og dermed også for kvalifisert arbeidskraft i sektoren.
Dette reiser spørsmål om hvor bærekraftige dagens arbeidsmarkeds- og utdanningssystemer er på lengre sikt. Forskning viser at både utdanningssystemer og reguleringer i arbeidsmarkedet ofte har begrenset evne til å tilpasse seg raskt nok til endrede kompetansebehov.
Bedre matching kan bidra til å redusere mangelen
Å få flere personer som står utenfor arbeidslivet inn i arbeid kan være et viktig bidrag til å redusere mangelen på arbeidskraft.
Begrepet matching beskriver forholdet mellom virksomhetenes etterspørsel etter kompetanse og kompetansen hos personer som er arbeidsledige eller står utenfor arbeidslivet. Hvor effektiv denne matchingen er, påvirkes både av konjunkturer og av institusjonelle forhold som regelverk, arbeidsmarkedstiltak og inntektssikringsordninger.
Matchingen fungerer best når arbeidssøkere har relevant kompetanse, men også når de er fleksible med hensyn til hvor i landet de kan arbeide og hvilke yrker de er villige til å ta.
Samtidig peker rapporten på at det finnes begrenset norsk forskning på hvordan disse mekanismene faktisk fungerer i praksis. Mer kunnskap om hva som hemmer og fremmer god matching kan derfor være viktig for å utvikle mer treffsikre tiltak.
Nye måter å måle mangel på arbeidskraft
Internasjonale aktører som Cedefop og OECD utvikler i økende grad metoder som klassifiserer arbeidskraftmangel etter hva som er årsaken til den.
Slike tilnærminger skiller blant annet mellom:
- mangel som skyldes begrenset tilgang på kvalifisert arbeidskraft
- mangel som skyldes tidlig avgang eller redusert arbeidsstyrke
- rekrutteringsproblemer knyttet til svak matching eller andre forhold i arbeidsmarkedet
De skiller også mellom mer vedvarende, strukturell mangel og konjunkturavhengig mangel som varierer med aktivitetsnivået i økonomien.
Denne typen analyser kan gjøre kunnskapsgrunnlaget om kompetansebehov mer tilgjengelig og lettere å bruke i politikkutforming. Samtidig krever slike kategoriseringer analytisk skjønn for å unngå forenklede forklaringer på komplekse utfordringer.
Tydelige regionale variasjoner
Rapporten viser også tydelige regionale forskjeller i arbeidsmarkedet. Vestland, Rogaland og Oslo har størst mangel på arbeidskraft målt i antall ubesatte stillinger. Samtidig er arbeidsmarkedet strammest i de nordligste av landets fylker: Nordland, Troms og Finnmark. Der er tilgangen på kvalifiserte arbeidssøkere er særlig begrenset. Analysene viser ulike typer utfordringer regionalt: På deler av Østlandet er det relativt mange arbeidssøkere, men kompetansen samsvarer ikke alltid med arbeidsgivernes behov, mens Nord-Norge i større grad opplever en mer direkte mangel på arbeidskraft.
Les hele rapporten her: Rekrutteringsutfordringer og mangel på arbeidskraft | HK-dir
